Det var tema på NHO Geneos Arendalsuka-arrangement "Har vi glemt barna i den ideologiske kampen om barnevernet?". Under arrangementet sto pårørende mor til et barn i barnevernet frem med deres historie.
– Norge er forpliktet til å ta vare på barna i barnevernet. Min rolle er å sette ansikt på hvordan det kan se ut, sier barnets mor.
Det begynte med et barn som trakk seg tilbake, vage tegn på depresjon og fant senere et selvmordsbrev. Foreldrene ble sammen med skolen enig om å gå til BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), men barnet ble avvist. Hun var ikke syk nok. Til slutt kom det som de som de oppfattet som alvorlige trusler om selvmord fra barnet. Midt i dette kom pandemien og skolen stengte gradvis ned. Først når første selvmordsforsøk som fikk barnet time hos BUP, på Teams.
– I løpet av ukene hjemme kom det flere forsøk. Vi fikk hjelp av psykiatrien, men der vi bor finnes det ikke langtidsopphold. Det er kun akutt. Du kommer inn på natten og blir skrevet ut om morgenen, forteller moren.
Etter hvert eskalerte selvmordsforsøkene så voldsomt at barnet var innlagt flere ganger i uken. I hele perioden har de bedt om hjelp fra barnevernet. Etter tre og et halvt år fikk barnet plass hos en privat barnevernsaktør. Moren etterlyser gode og riktige tiltak for disse svært vanskelige sakene.
– Det har fungert. De har klart å stabilisere datteren vår. Hun har klart å fullføre to fag på videregående skole. Vi har fått lov til å reise på ferie. Ungdom trenger den akutte hjelpen, de må få den hjelpen de trenger når de trenger det, avslutter hun.
