En krise som krig, konflikt og pandemi vil påvirke tilgangen til medisinsk utstyr i Norge.
Under koronapandemien ble betydningen av medisinsk utstyr tydelig: munnbind var avgjørende i smitteforebygging, testutstyr kritisk for diagnostikk og respiratorer livreddende for alvorlig syke pasienter.
I denne perioden ble Norge avhengig av leverandører og distributører av medisinske produkter og løsninger, deriblant OneMed. Medlemsbedriften leverte opp mot 200 millioner engangshansker og 20 millioner munnbind.
– Vi tok imot over 700 40’’ containere på 18 måneder, og utarbeidet beredskapsrutiner for medisinsk materiell for noen av landets største kommuner. I dag drifter vi beredskapslageret for en del av de større kommunene i Norge, forteller Jan Knoph, administrerende direktør i OneMed.
I desember besøkte Melanor og NHO Geneo medlemsbedriften for å høre hvordan det står til med beredskap og tilgang til medisinsk utstyr i kommunene.
Utfordringer i nye beredskapskrav til kommuner
Fra 1. januar 2026 pålegges kommuner, fylkeskommuner og regionale helseforetak å holde beredskapslagre for tre måneders normalforbruk av personlig verneutstyr. Plikten gjelder fem produktgrupper: hansker, munnbind, åndedrettsvern, smittefrakk eller heldekkende drakt, samt briller eller visir.
Knoph mener at et slikt «normalforbruk» ikke samsvarer med behovet under en krise.
– Kommunene bruker i det daglige for eksempel veldig lite smittefrakker, munnbind og visir. Ganger man disse volumene med tre måneders normalforbruk, vil antallet fremdeles bli forsvinnende lite, og langt fra det som er “startbehovet” i en krise, sier Knoph.
Han advarer samtidig for at det kun er pandemi man lagrer beredskapsvarer for, og viser til at kommunene ikke er rustet for andre typer ulykke eller katastrofer, så som radioaktivt nedfall etter en atomulykke i andre land.
– Dette krever beredskapslagring av for eksempel vernedrakter slik at helsepersonell fortsatt kan utføre sine funksjoner mot hjemmeboende og andre pasienter. Det er kritisk for reell beredskap at kommunene er dekket gjennom sine beredskapslagre for ulike typer negative hendelser, forklarer Knoph.
Knoph er skuffet over at erfaringer fra pandemien ikke brukes mer aktivt, og understreker at industrien ønsker å bidra.
– Vi var veldig uenig da kravet ble utformet som tre måneders normalforbruk. Det spilte vi inn, uten gehør. I tillegg understreket vi behovet for annet materiell på beredskapslagrene for å hensynta andre katastrofer. Det burde være minimum én måneds kriseforbruk av alle nødvendige artikler, sier Knoph.
– Etter pandemien vet vi ganske nøyaktig hva forbruket var. Tallene er ikke vanskelig å finne, og industrien bidrar gjerne med erfaring og innsikt.
Likeverdig beredskap på tvers av kommuner
Knoph frykter beredskapen ikke vil bli likeverdig på tvers av kommunegrenser, dersom løsningen overlates til hver enkelt kommune.
– Anbudspraksis viser at kommunene har ulik tilnærming til beredskapslagring og tolkning av forskriften. Dette gir ulike utslag av hva som lagres for den enkelte kommune, sier Knoph.
Han viser til at ulike kommunestørrelser og forutsetninger gir variasjoner i beredskaps-Norge, og peker på andre løsninger for å dekke behovet.
– Kanskje bør det være interkommunalt eller regionalt organisert? Industrien kan være med å fylle og drifte lagrene, men det må være under andre forutsetninger enn i dag. Kommunene må ta inn over seg det økonomiske ansvaret for å holde slike lagre, og sentrale myndigheter må gi føringer for hvilke andre scenarioer kommunale eller regionale beredskapslagre skal gjelde for, sier Knoph.
Behov for balanserte avtaler
OneMed trekker frem at beredskapskrav ofte håndteres som et tilleggspunkt i anbud for medisinsk forbruksmateriell, ofte formulert som en opsjon, med ubalanserte rammer.
Knoph beskriver en situasjon der kommuner i praksis forventer full rådighet over beredskapsbeholdningen, til en minimal kostnad og samtidig overfører risiko og ansvar til leverandør.
– Kommunene bør ta en mer aktiv rolle på dette området. I dag legger ansvaret for rullering og kassasjon over på leverandør i anbudet, og på den måten skyves den økonomiske risikoen ut av kommunens budsjetter, sier Knoph.
Han mener beredskapskravene må følges av løsninger som fungerer i praksis, og som gir mer likeverdig beredskap på tvers av landet.
– Vi mener vi trenger beredskapslagre som er mer overordnet organisert og finansiert, gjerne interkommunalt eller regionalt, da de kommunale lagrene, slik de nå fremstår, vil møte utfordringer i en akutt situasjon, avslutter Knoph.
