Inkluderingskonferansen 2026: – Inkludering er ikke en dugnad

– Dette må først og fremst handle om enkeltmenneskene bak tallene, sa Karita Bekkemellem, administrerende direktør i NHO Geneo, da hun åpnet og ønsket velkommen til konferansen.

I dag står 700 000 nordmenn i yrkesaktiv alder utenfor arbeidslivet. Bekkemellem var tydelig på at dette er en av våre mest betydelige samfunnsutfordringer.

– Hvorfor klarer vi ikke å gjøre nok, spurte hun, og etterlyste politisk vilje til å ta større grep og utfordre eksisterende systemer.

Paradokset i norsk arbeidsliv

Elin Mathiesen, seniorrådgiver for arbeidsliv og kompetanse i NHO, pekte på at arbeidskraftsmangel allerede er en hovedutfordring for norsk næringsliv.

– Mangel på arbeidskraft er det som hindrer bedrifter i å vokse, sa hun.

 Mathiesen beskrev gruppen utenfor arbeidslivet som stor og sammensatt, der 1 av 5 er i yrkesaktiv alder. Samtidig finnes det et betydelig potensial.

– Mellom 100 000 og 200 000 kan komme inn i arbeid, helt eller delvis, sa hun, og advarte om at mangelen på arbeidskraft vil øke kraftig fremover, og at inkludering derfor ikke bare er sosialpolitikk, men også avgjørende for økonomien.

– Lei av dugnadsbegrepet 

Thomas Spidsberg Rye, administrerende direktør i iFront Karriere, ga publikum innsikt i hvordan arbeidsinkluderingsbedrifter arbeider, og tok samtidig et oppgjør med bruken av dugnadsbegrepet i inkluderingsarbeidet.

– Jeg er lei av dugnadsbegrepet, sa Rye, og advarte mot at inkludering fremstilles som noen arbeidsgivere gjør for å være snille.

– Det skaper et inntrykk av at arbeidsgivere skal være snille og gjøre noe gratis. Arbeidsinkludering er en investering, og arbeidsgivere gjør det fordi det skaper verdi, sa han. 

Han dro frem at systemene rundt arbeidsinkludering kan virke mot sin hensikt.

– De samme lovene og reglene som skal beskytte oss mot å falle utenfor arbeidslivet, gjør det også vanskeligere for de som står utenfor å komme inn igjen. På den ene siden holder systemet folk oppe, men på den andre kan det også bidra til å holde dem fast der de er.

Barrierer starter tidlig

– Diskrimineringen stopper ikke på vei inn i arbeidslivet, den fortsetter, sa Lilly-Ann Elvestad, generalsekretær i Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO).

Hun viste til at over 100 000 funksjonshemmede ønsker arbeid, men møter barrierer og lave forventninger.

– Vi vet at rundt 105 000 personer med funksjonsnedsettelser står ufrivillig utenfor arbeidslivet og ønsker seg inn. Det handler ikke om at vi ikke har kompetanse eller ikke er egnet, det handler om barrierer, sa hun.

– Vi møter lave forventninger helt fra vi er små, og det følger oss videre inn i arbeidslivet, la hun til.

 Systemene henger ikke sammen

 Flere innlegg pekte på at selve systemene skaper hindre for deltakelse.

Jon Torp, direktør for brukerstyrt personlig assistanse (BPA) i Humana omsorg og assistanse, løftet frem hvordan BPA-ordningen og andre tiltak ikke er tilpasset arbeidslivsdeltakelse.

 – Ser du brukeren, eller ser du arbeidstakeren, spurte Torp.

Han beskrev hvordan oppsplittede ordninger gjør det vanskelig å kombinere assistanse og jobb i praksis.

Julie Westerveld Jensen, praktikant i NHO Geneo, som skriver masteroppgave om BPA, dokumenterte store forskjeller mellom kommuner. 

– To personer med like behov kan ha helt ulike muligheter for å stå i arbeid, avhengig av hvor de bor.

 Både Westerveld og Torp dro frem at BPA-ordningen preges av store forskjeller mellom kommuner, noe som gir ulike muligheter for arbeid og deltakelse avhengig av hvor man bor.

– Et postkodelotteri

I panelsamtalen ble kritikken av BPA-ordningen enda tydeligere.

– Det er 357 kommuner, og 357 ulike tolkninger av BPA, sa Sverre Fuglerud, seksjonsleder i Blindeforbundet.

Anne Gamme, fagleder myndighetskontakt for Helse og velferd i KS, pekte på at variasjonen henger sammen med at ordningen er skjønnsbasert og kommunalt organisert, og åpnet for at en mer statlig løsning kan gi større likhet.

Stine Damsgard Tjelta, BPA-rådgiver i Stendi, fortalte om sine personlige erfaringer med BPA og hva som faktisk står på spill når ordningen fungerer i praksis.

– BPA gjorde det mulig å kombinere omsorg og arbeid, og å opprettholde en vanlig hverdag. Det gjorde at vi kunne stå i jobb og være en del av samfunnet, sa hun.