Oppvekstkonferansen 2026: – Oppvekstfeltet må rigges for samarbeid

Tirsdag 28. april ble Oppvekstkonferansen arrangert av NHO Geneo på Næringslivets Hus på Majorstuen i Oslo. Tema for konferansen var hvordan man kan utvikle en mer helhetlig tenkning rundt barn og unges oppvekstsvilkår, og hvordan fellesskapsarenaene kan bidra til å forebygge utenforskap.

Barneombud Mina Gerhardsen var første innleder ut, med et tydelig budskap om barnas perspektiv og systemenes svakheter.

– Barn og unge opplever ikke tjenestene som separate sektorer. For dem er det én hverdag, hvor skole, helse og fritid henger sammen. Da blir det et problem når vi organiserer oss som om dette er helt ulike verdener, sa hun. 

Gerhardsen pekte på hvordan dagens organisering i stor grad tar utgangspunkt i sektor, og ikke barnets liv. Det fører til at familier ofte må navigere komplekse systemer alene.

– Altfor mange foreldre opplever at de selv må være koordinatorer mellom tjenester som egentlig burde snakke sammen. Det er krevende, og det går særlig utover dem som allerede står i vanskelige situasjoner, sa hun.

Gerhardsen understrekte at løsningen ikke nødvendigvis er flere tiltak, men bedre samspill.

– Barn og unge trenger ikke flere tjenester, de trenger tjenester som henger sammen. De trenger voksne som samarbeider, deler informasjon og ser hele barnet, ikke bare sin del av ansvaret, sa hun, og påpekte at det ikke nødvendigvis er innsatsen i hver enkelt tjeneste som svikter, men samspillet mellom de forskjellige tjenestene.

– Oppvekstpolitikk er ikke bare velferdspolitikk, det er samfunnsbygging

Sindre Lysø, statssekretær for kunnskapsministeren, bygget videre på poengene til Barneombudet, og plasserte oppvekstpolitikken i en større samfunnsramme og pekte på at man ikke må se på oppvekstsektoren alene.

– Oppvekstpolitikk er ikke bare velferdspolitikk, det er samfunnsbygging. Det handler om hvilke muligheter barn får, men også om hvilket samfunn vi utvikler på sikt, sa statssekretæren.

Lysø trakk linjer mellom oppvekstsvilkår, sosial mobilitet og samfunnets bærekraft, og understreket at investeringer i barn og unge er avgjørende for fremtidig verdiskaping og inkludering.

– Hvordan vi lykkes med barn og unge i dag, har direkte betydning for deltakelse i arbeidslivet, for ulikhet og for tilliten i samfunnet vårt fremover. Derfor er oppvekstpolitikk samfunnsbygging i praksis, sa han.

Samtidig pekte han på behovet for bedre styring og klarere ansvarsfordeling mellom nivåene i forvaltningen, uten at det går på bekostning av lokal fleksibilitet.

– Vi må bli tydeligere på hvem som har ansvar for hva, og sikre bedre samspill mellom stat og kommune, og samtidig gi rom for lokale løsninger som fungerer der folk bor, sa Lysø.

Tidlig innsats

Henrik Asheim, stortingsrepresentant og nestleder i Høyre, snakket om de mest avgjørende årene i barns liv.

– Tidlig innsats er ikke bare et slagord, det er det mest effektive vi kan gjøre. Det er her vi har størst mulighet til å utjevne forskjeller før de får satt seg, sa han, og var tydelig på at kvaliteten i barnehage og skole legger grunnlaget for resten av livsløpet.

Asheim viste til forskning som dokumenterer hvordan tidlig innsats kan redusere forskjeller og forebygge senere utfordringer.

– Vi vet at kvalitet i barnehage og skole har enorm betydning for hvordan barn lykkes videre, både faglig og sosialt. Derfor er tidlig innsats den viktigste investeringen vi gjør, sa han.

Han løftet også frem behovet for kompetente ansatte og stabile rammevilkår, og advarte mot kortsiktige prioriteringer som kan svekke innsatsen der den har størst effekt.

– Dette er ikke et område hvor vi har råd til å tenke kortsiktig. Hvis vi kutter i kvalitet tidlig, må vi betale for det senere, både menneskelig og økonomisk, sa Asheim.

Hva er det som hindrer samarbeid?

Torbjørn Sølsnæs, bransjedirektør for barnehagebransjen, og Torbjørn Furulund, bransjedirektør for helse- og velferdsbransjen, sto sammen på scenen og tok diskusjonen videre, med refleksjoner om hva som i praksis hindrer bedre samarbeid mellom tjenestene.

Begge delte erfaringer fra sine respektive sektorer, og pekte på hvordan strukturer, styringssystemer og organisering i praksis står i veien for samhandling rundt barnet.

Furulund pekte på strukturelle forhold som en hovedforklaring.

– Vi vet mye om hva som virker, men vi får det ikke alltid til i praksis. Det er ikke mangel på kunnskap eller vilje, men måten systemene våre er bygget opp på som gjør det vanskelig, sa han.

Helse- og velferdsdirektøren beskrev et system der finansieringsmodeller, styringslogikker og sektorgrenser trekker i ulike retninger og gjør samarbeid krevende.

– Ulike tjenester styres etter forskjellige mål, regelverk og budsjetter. Da blir det fort mer fokus på å levere på eget oppdrag enn å samarbeide om helheten rundt barnet, sa Furulund. 

– Systemene våre er ikke laget for samarbeid, det må vi endre hvis vi skal lykkes bedre, slo han fast.

Sølsnæs utdypet hvordan dette i praksis slår ut, særlig i barnehagesektoren. 

– Barnehagen er ofte første linje i oppvekstfeltet. Det er her mange av utfordringene oppdages først, sa han.

Han pekte på at barnehager ofte er blant de første til å fange opp behov for ekstra oppfølging, men at veien videre ikke alltid er godt nok samordnet.

– Vi ser tidlig at et barn trenger mer støtte, men det er ikke alltid gode nok systemer for å koble oss raskt og effektivt på andre tjenester, sa Sølsnæs.

Barnehagedirektøren etterlyste tettere integrasjon mellom tjenestene rundt barnet.

– Barnehagen må bli en tydeligere del av helheten. Hvis vi klarer å bruke den posisjonen bedre, kan vi også forebygge langt mer enn vi gjør i dag, slo han fast.

Første del av Oppvekstkonferansen viste at Norge har både kunnskapen, ressursene og viljen til å lykkes bedre i oppvekstfeltet. Likevel står strukturelle barrierer i veien for helhetlig oppfølging. Dermed blir det tydelig at løsningen ikke først og fremst ligger i nye reformer, men i å få eksisterende systemer til å fungere bedre sammen.