Oppvekstkonferansen 2026: Tidlig innsats, kvalitet og de sårbare barna

Første del av Oppvekstkonferansen 2026 handlet om samspill mellom tjenestene, mens del to gikk tettere på barnehagen og barnevernet.

Monica Andersen, kommunalsjef for barnehage i Bærum kommune, åpnet del to med å utfordre måten vi snakker om barnehage på.

– Barnehagen er noe mer enn et sted barn skal sendes og oppbevares. Barnehagen er noe mer enn det, det er en arena som kan bidra til å løse store samfunnsutfordringer, og kan være en viktig forebyggende arena. Hvordan vi omtaler barnehagen, påvirker også hvordan vi prioriterer den, sa hun.

For Andersen handler det om å løfte barnehagen fra å være en selvfølge til å bli en strategisk del av kommunenes forebyggende arbeid. Hun peker på at høy deltakelse alene ikke er nok.

– Det er ikke tilstrekkelig at barn går i barnehage. Det er innholdet og kvaliteten som avgjør om barnehagen faktisk virker forebyggende, understreket hun.

Kommunalsjefen argumenterte for at barnehagen må forstås som en del av løsningen på utenforskap, sosial ulikhet og lav gjennomføring i utdanningsløpet. 

– Vi må begynne å snakke om barnehagetilbudet, og hva det faktisk betyr for at flere skal lykkes senere i livet, sa hun.

Hvem fanges opp, og hvem gjør ikke?

Forskningen gir et nyansert bilde av hva som faktisk skjer i praksis.

Ratib Lekhal, førsteamanuensis ved Institutt for pedagogikk ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo, ga publikum innsikt i barna som trenger ekstra støtte, og hvor utfordringen faktisk ligger for dem.

– Vi snakker mye om kvalitet for alle, men klarer vi å identifisere de barna som trenger noe mer? Det er ikke gitt, sa han.

Lekhal beskrev hvordan barn med færre erfaringer hjemmefra ikke automatisk får utbytte av det gode barnehagemiljøet.

– Noen barn tar mindre initiativ, de oppsøker ikke lesing eller samtaler på samme måte. Da må vi aktivt lokke og lirke dem inn i språk, lek og samspill, og gi dem erfaringer de ikke får hjemme, slo han fast.

Samtidig peker forskningen på en mer alvorlig utfordring.

– Vi er bekymret for at vi venter for lenge. Når vi først setter inn tiltak, har utfordringene blitt mer omfattende, og da må vi bruke mer kraftfulle og inngripende tiltak enn det som hadde vært nødvendig tidligere, fortalte Lekhal. 

– Og selv når behovet er tydeligere, er det langt fra alle som får hjelp. Vi ser at rundt 70 prosent av barna med språkvansker ikke får støtte. Det betyr at mange barn vi vet trenger hjelp, ikke får det, la han til.

– De yngste barna er helt avhengige av at vi ser dem

– Et godt samarbeid mellom barnehage og barnevern er avgjørende

Solveig Valseth, avdelingsdirektør i Bufdir, presenterte tall som vekker bekymring.

– Det har vært en kraftig og etter hvert ganske bekymringsfull nedgang i hvor mange spedbarn og småbarn som er i kontakt med barnevernet, sa Valseth. 

Hun fortalte at 91 prosent av barnevernansatte sier at de oppdager problemer hos eldre barn som burde vært fanget opp tidligere. 

– Det betyr at vi i mange tilfeller kommer for sent inn, sa hun og peker på barnehagens viktige rolle i slike situasjoner.

Bufdir-direktøren er tydelig på hva som må til. 

– De yngste barna kan ikke tale sin egen sak. De er helt avhengige av at vi ser dem, og at vi reagerer tidlig nok. Et godt samarbeid mellom barnehage og barnevern er helt avgjørende for at barna skal få den hjelpen de trenger, slo hun fast.

De mest sårbare barna

Selv med kunnskap og systemer på plass, finnes det barn som fortsatt faller utenfor.

Mari Isetorp Øby, regionsleder i Stendi, rettet oppmerksomheten mot de mest sårbare barna, de som ofte ikke passer inn i standardløsningene.

– Dette er barn som mangler grunnleggende tillit til voksne. De forstår ikke nødvendigvis egne følelser, og de vet ikke hva omsorg er. Da er det vanskelig å ta imot hjelp, sa hun.

Isetorp Øby beskrev en gruppe barn som trenger langt mer enn kortvarige tiltak.

– Disse barna trenger tid, kontinuitet og trygge overganger. Problemet er at systemene våre er laget for midlertidighet, mens barn trenger varighet, sa hun.

Regionlederen advarte særlig mot konsekvensene av brudd.

– Manglende kontinuitet er ikke bare uheldig, det kan ødelegge effekten av tiltakene vi setter inn, slo hun fast.

Det mest grunnleggende

Grunde Almeland, stortingsrepresentant for Venstre, presenterte et bredere perspektiv for publikum.

– Det mest grunnleggende er tilknytning. At et barn lærer at verden er trygg. At når jeg gråter, så kommer det noen. At når jeg er redd, så blir jeg trøstet. At noen kjenner meg godt nok til å forstå hva jeg trenger, før jeg klarer å si det selv, sa han.

Almeland understreket at dette først og fremst skjer i familien.

– Dette skjer jo først og fremst i familien. Det er der den primære infrastrukturen for trygghet er. Og det betyr at statens rolle ikke er å ta over, men å støtte opp under det familiene selv skal få til, slo han fast.

Venstre-politikeren pekte særlig på behovet for mer støtte tidlig i foreldrerollen.

– Vi trenger mer satsing på foreldreveiledning, familievern og lavterskeltilbud. For det er der den tidligste innsatsen faktisk skjer, sa han.

Samtidig etterlyste han større fleksibilitet i systemet.

– Noen barn trives i en stor barnehage med mye lek og mange å leke med. Andre trenger mindre miljøer eller andre typer overganger. Familier er forskjellige. Noen trenger spesialisert hjelp, andre trenger bare litt støtte i hverdagen.

Almeland dro også frem hvordan systemet noen ganger blir for rigid, og hvordan man i for stor grad har bygget systemer som krever en diagnose for å gi hjelp.

– Det betyr at vi gjør diagnosen til en inngangsbillett, i stedet for å ha fleksibilitet nok til å møte barnet der det er, slo han fast, og la til at man altfor ofte tar beslutninger for barns liv uten å ha reell kontakt med barna det gjelder.

– En trygg og rettferdig oppvekst bygges av familier som får støtte, av et mangfold av tilbud, og at vi faktisk lytter til barna det gjelder, avsluttet Almeland.