Kvinnehelse i arbeidslivet: – Svaret er jo at vi ikke gjør nok

Onsdag 26. november ble Nasjonal konferanse for kvinnehelse i arbeidslivet arrangert for aller første gang på NOVA Spektrum i Lillestrøm.

Sammen med Elisabet Haugsbø, president i Tekna, Nicolai Slinning, gründer av og administrerende direktør i STÖ, og Lotte Lundby Kristiansen, advokat og managing partner i Advokatfirmaet Halvorsen, diskuterte Karita Bekkemellem, administrerende direktør i NHO Geneo, hvilket ansvar arbeidsgivere har for kvinnehelse.

Temaet er ikke nytt, men aktualiteten er påfallende, blant annet gjennom økende sykefravær og større åpenhet om menstruasjonssmerter og overgangsalder.

Fortsatt et underprioritert politisk felt

Bekkemellem åpner med tydelig kritikk av dagens situasjon.

– Svaret er jo at vi ikke gjør nok.

Hun peker på at diskusjonen om kvinnehelse har pågått i flere tiår, uten at det har resultert i tilsvarende politiske eller strukturelle endringer.

– Vi lever fortsatt i en verden der vi må ha nye lover for å gjøre det naturlig og selvfølgelig, sa Bekkemellem.

Hun mener at det er et paradoks at overgangsalder har blitt et av de største politiske samtaleemnene, samtidig som problemstillinger som vold i nære relasjoner og kjønnslemlestelse fortsatt blir marginalisert i den offentlige debatten.

– Dette er kvinner som kommer inn i norsk arbeidsliv med helt andre utfordringer.

Arbeidsplassen som arena for helse

Tekna-president Elisabet Haugsbø minner om at spørsmålet ikke bare handler om kostnader eller ekstraordinære tiltak.

– Dette handler om å være en helt vanlig leder. Kvinnehelse er en like stor del av det psykososiale arbeidsmiljøet som alt annet.

Haugsbø er tydelig på at små grep kan ha stor effekt. Regelmessig dialog, systematisk oppfølging og god kommunikasjon under permisjon er et punkt hun mener er kraftig undervurdert.

– Du var ikke sett, du var ikke hørt. Da forsvant du ut av bildet.

Hun peker også på et større strukturelt problem.

– Vi mangler tross alt 100 år med helsedata for damer. Kunstig intelligens forsterker forskjellene som finnes i datagrunnlaget.

Må erkjenne kunnskapsmangelen

Slinning beskriver hvordan arbeidet med en internasjonal standard for kvinnehelse i arbeidslivet har tvunget frem en ny erkjennelse: De fleste arbeidsgivere har ikke grunnleggende kunnskap om kvinnehelse.

– Der trenger arbeidsgiverne en verktøykasse. Det burde være en «no-brainer» at vi må ha litt mer enn bare toalettpapir på toalettet, sier han.

Kulturen holder igjen

Ordstyrer Lotte Lundby Kristiansen trekker debatten over på kultur. Kommentarer som «har du mensen?» eller «ta av deg genseren hvis du er så varm» lever fortsatt på norske arbeidsplasser.

Bekkemellem mener dette er en vesentlig del av problemet.

– Jeg syns fortsatt at det er mye stigma.

Hun etterlyser sterkere forpliktelse i trepartssamarbeidet.

– Kanskje bør vi flette kvinnehelse inn i trepartssamarbeidet. Hvorfor gjør vi ikke det?

Mer politisk forankring

– Hvis kvinnehelse lå som et premiss i for eksempel behandlingen av statsbudsjettet, hadde vi fått en helt annen politisk aksjon på feltet, sier Bekkemellem, som har snakket om gapende hull i kvinnehelsefeltet i flere tiår og mener at beslutningstakerne ikke gjør nok.

Hun er tydelig på at forankring i statsbudsjettet vil innebære at kvinnehelse ikke bare omtales i strategier og handlingsplaner, men legges inn som et grunnleggende hensyn i prioriteringer av forskning, forebygging, helsetjenester og arbeidslivspolitikk.

– Kvinnehelse bør ikke være en tilleggspost.