Norge har i dag en velfungerende tannhelsetjeneste der private aktører står for om lag 70 prosent av den samlede tjenesten. Den private delen er helprivat finansiert, mottar ingen etablerings- eller driftstilskudd, og er avgjørende for at den voksne befolkningen har tilgang til nødvendige tannhelsetjenester over hele landet. Som hovedregel dekker voksne selv kostnadene til tannbehandling. For enkelte tilstander og pasientgrupper ytes det imidlertid stønad fra folketrygden gjennom HELFO-ordningen, som gir målrettet støtte der behovet er størst. Denne modellen sikrer høy kvalitet, god tilgjengelighet, pasientenes valgfrihet, effektiv ressursbruk og kontinuerlig innovasjon og investering i kompetanse og teknologi. Fremfor å gjøre strukturelle og potensielt irreversible endringer, bør myndighetene videreutvikle og styrke en modell som allerede fungerer godt.
Bransjemål:
En tydelig og velfungerende struktur: Tannhelsetjenesten er organisert med en klar arbeidsdeling der den fylkeskommunale tjenesten ivaretar barn, unge og prioriterte grupper, mens private aktører betjener hoveddelen av den voksne befolkningen. Denne modellen innebærer at det offentlige kan konsentrere sine ressurser om grupper med særskilte rettigheter og behov, samtidig som den private delen av tjenesten finansieres direkte av pasientene og gjennom målrettede refusjonsordninger. Private aktører etablerer, utvikler og drifter tilbud uten offentlig investerings- eller driftstilskudd. Dette mobiliserer betydelig privat kapital, kompetanse og utviklingskraft, og reduserer behovet for offentlige investeringer. Kombinasjonen av offentlig ansvar og privat kapasitet har over tid skapt en struktur som er økonomisk bærekraftig, faglig dynamisk og tilpasset befolkningens behov.
Helsebudsjettene må prioriteres bærekraftig: For enkelte husholdninger kan tannbehandling være økonomisk krevende, særlig ved omfattende behandlingsbehov. Dette må tas på alvor. Samtidig vil en universell frikortordning innebære betydelige og varige budsjettøkninger, og medføre offentlig subsidiering også av behandling for grupper som i dag har betalingsevne. I en situasjon med stramme helsebudsjetter må ressursene prioriteres der behovet og den samlede helsegevinsten er størst. En generell omlegging av finansieringsmodellen for tannhelse vil binde opp store midler som kunne vært brukt på andre områder med større behandlingsbehov og høyere prioritet i helsetjenesten. Bærekraftige løsninger forutsetter målrettede tiltak fremfor universell subsidiering.
HELFO-ordningen bør styrkes for å sikre treffsikker støtte: Utfordringen i dagens system er ikke strukturen, men at deler av finansieringsordningene er svekket over tid. Flere takster er fjernet, og gjenværende takster er ikke tilstrekkelig prisjustert i tråd med kostnadsutviklingen. Resultatet er at en stadig større andel av kostnaden skyves over på pasienten gjennom økte egenandeler. For å sikre reell tilgjengelighet bør myndighetene prisjustere eksisterende takster i tråd med kostnadsbildet, vurdere å gjeninnføre relevante takster, styrke direkteoppgjørsordningen slik at pasienter kan velge fritt behandlingssted. En styrket HELFO-ordning gir mer målrettet støtte til dem som trenger det, uten å endre den grunnleggende strukturen.
NAV-støtte må bli forutsigbar og raskere: For pasienter uten økonomisk handlingsrom er økonomisk sosialhjelp gjennom NAV en viktig sikkerhetsmekanisme. I dag varierer imidlertid praksis betydelig mellom lokalkontorer, både når det gjelder saksbehandlingstid, dokumentasjonskrav og vurderingskriterier. Dette kan føre til forsinket behandling og unødig belastning for pasienter i en sårbar situasjon. En mer harmonisert og effektiv praksis vil sikre raskere tilgang til nødvendig behandling og redusere usikkerheten for både pasient og behandler.
Forutsigbare rammevilkår er avgjørende for kvalitet og utvikling: Den private tannhelsetjenesten står for omfattende investeringer i teknologi, utstyr, kompetanse og klinikkutvikling. Dette skjer uten offentlig driftstilskudd. Langsiktig kvalitet og innovasjon forutsetter stabile og forutsigbare rammevilkår. Strukturelle endringer som svekker konkurranse eller endrer finansieringsmodellen grunnleggende kan redusere investeringsmulighetene og dermed utviklingen i sektoren. En videreutvikling av dagens modell sikrer både kvalitet, effektiv ressursbruk og bærekraft over tid.
