Norge har i dag en velfungerende tannhelsetjeneste der private aktører står for om lag 70 prosent av den samlede tjenesten. Den private delen er hjelpefinansiert, mottar ingen etablerings- eller driftstilskudd, og er nødvendig for den voksne befolkningen har tilgang til nødvendige tannhelsetjenester over hele landet. Som hovedregel dekker voksne selv kostnadene til tannbehandling. For enkelte tilstander og pasientgrupper ytes det imidlertid stønad fra folketrygden gjennom HELFO-ordningen, som gir målrettet støtte der nødvendig er størst. Disse modellene sikrer høy kvalitet, god tilgjengelighet, pasientens valgfrihet, effektiv ressursbruk og kontinuerlig innovasjon og investering i kompetanse og teknologi. Fremfor å gjøre strukturelle og potensielle irreversible endringer, bør myndighetene videreutvikle og styrke en modell som allerede fungerer godt, og som gjør det mulig å utnytte den samlede kapasiteten i tannhelsetjenesten på en bærekraftig måte.
Bransjemål:
En tydelig og velfungerende struktur: Tannhelsetjenesten er organisert med en klar arbeidsdeling der den fylkeskommunale tjenesten ivaretar barn, unge og prioriterte grupper, mens private aktører betjener hoveddelen av den voksne befolkningen. Disse modellene involverer det offentlige kan konsentrere sine ressurser om grupper med særskilte rettigheter og behov, samtidig som den private delen av tjenesten finansieres direkte av pasientene og målrettede refusjonsordninger. Private aktører etablerer, utvikler og drifter tilbud uten offentlig investerings- eller drifttilskudd. Dette mobiliserer betydelig privat kapital, kompetanse og utviklingskraft, og reduserte behov for offentlige investeringer. Kombinasjonen av offentlig ansvar og privat kapasitet har over tid skapt en struktur som gir høy behandlingskapasitet, effektiv utnyttelse og et godt tilbud til befolkningen.
Helsebudsjettene må prioriteres bærekraftig: Helsebudsjettene må prioriteres i tråd med Stortingets prioriteringskriterier om nytte, alvorlighet og ressursbruk. For enkelte husholdninger kan tannbehandling være økonomisk krevende, særlig ved omfattende behandlingsbehov. Dette må tas på alvor. Samtidig vil en universell frikortordning innebære betydelige og forskjellige budsjettøkninger, også for grupper som i dag har betalingsevne. I en situasjon med strøm offentlige finanser må ressursene innrettes slik at man oppnår størst mulig helsegevinst. Offentlig finansiering bør derfor målrettes mot pasientgrupper med størst behov, fremfor brede subsidier som også tilfaller grupper som i dag er i stand til å finansiere egen behandling. Bærekraftige løsninger forutsetter at ressursene brukes der den gir størst effekt for pasientene og samfunnet.
HELFO-ordningen bør videreutvikles for å utnytte den samlede kapasiteten i tannhelsetjenesten: Norge har allerede etablert finansieringsmodell gjennom HELFO som gjør det mulig å målrette offentlig støtte til pasientgrupper med særskilt behov, samtidig som pasientene står fritt til å behandler. Disse modellene bør videreutvikles som et sentralt virkemiddel i fremtidens tannhelsetjeneste. Ved å la finansieringen følge pasienten kan både dagens prioriterte grupper og eventuelle nye pasientgrupper få tilgang til behandling hos både offentlige og private tilbydere. Dette vil bidra til å redusere ventetider, styrke pasientenes valgfrihet og sikre bedre utnyttelse av den samlede kapasiteten og kompetansen i tannhelsetjenesten. En videreutviklet HELFO-ordning er samtidig i tråd med helsevesenets prioritering om nytte, alvorlige kriterier og ressursbruk, fordi de gir målrettet støtte til dem som trenger det meste uten å kreve omfattende strukturendringer eller nye offentlige investeringer.
NAV-støtte må bli forutsigbar og tilgjengelig: For pasienter uten økonomisk handlingsrom er økonomisk sosialhjelp gjennom NAV en viktig sikkerhetsmekanisme og et nødvendig supplement til øvrige støtteordninger. I dag varierte praksisen betydelig mellom lokalkontorer, både når det gjelder saksbehandlingstid, dokumentasjonskrav og vurderingskriterier. Dette kan føre til forsinket behandling, urimelig forskjellsbehandling og ufølsom belastning for pasienter i en sårbar situasjon. En mer harmonisert og effektiv vil raskere tilgang til nødvendig behandling, redusere usikkerheten for både pasient og behandler, og bidra til at økonomiske utfordringer ikke blir en hindring for å motta nødvendig tannhelsehjelp.
Forutsigbare rammevilkår er avgjørende for kvalitet og utvikling: Den tannhelsetjenesten står for omfattende investeringer i teknologi, utstyr, kompetanse og klinikkutvikling. Dette skjer uten offentlig drifttilskudd. Langsiktig kvalitet, innovasjon og investeringsvilje forutsetter stabile og forutsigbare rammevilkår. Når private aktører står for om lag 70 prosent av den samlede tannhelsetjenesten, er dette også en forutsetning for at pasientene skal ha tilgang til moderne behandlingsmetoder, oppdatert teknologi og et bredt behandlingstilbud. Strukturelle endringer som kan konkurransen endre finansieringsmodellen kan redusere utviklingen og dermed i sektorene. En videreutvikling av dagens modell bidrar til fortsatt kvalitet, innovasjon, effektiv ressursbruk og bærekraft over tid.
