Innlegget fortsetter som følger:
Eldrebyråd Tone Tellevik Dahl presenterer kun samletall for alle avvik, fra ubetydelige til alvorlige, i en tallsum, rangert etter eierskap. Dermed er ikke funnene spesielt egnet til å si noe om kvaliteten, noe hun også innrømmer. Byråden registrerer betydelige flere avvik hos private aktører, men vil ikke spekulere i hva det skyldes.
Det er problematisk å sortere avvik etter eierskap, i en negativ tolkning der avvik brukes som mål på kvalitet ved sykehjem. Ofte vil det være underrapportering av uønskede hendelser. Spekteret av de registrerte uønskede hendelsene er ofte for smalt.
Det er et større problem med for få registrerte avvik enn for mange; de som legger lista lavt for å registrere avvik får mer å lære av. Åpenhetskultur i en organisasjon øker kvalitet ved å styrke evnen til å lære av egne feil; det blir lettere å rapportere om uønskede forhold og hendelser. Læringspotensialet som ligger i det uønskede, i hendelser, feil og mangler, utnyttes ikke alltid godt nok på tvers av organisasjon og sektor.
Toppledere som er glade for nedgang i antall avvik, kan dessuten utgjøre en risiko for organisasjonen; det belønnes mer å ikke rapportere enn å utvikle organisasjonen. Å skrive avviksmeldinger viser evne til evaluering av egen praksis, det er nyttig for både private, ideelle og kommunale sykehjem. Trolig er det vanligere å rapportere for få avvik enn for mange.
Det er viktig med en god kultur for å rapportere avvik, men tall tatt ut av sammenheng og presentert som sannheten om kvaliteten, gir verken nyttig læring for dem som skal bruke verktøyene for å forbedre seg, eller for utenforstående som skal danne seg et reelt bilde av hvordan kvaliteten er på Oslosykehjemmene.
Da er det vel så interessant å se på hva kommunen ellers gjør på kvalitetsarbeid. Oslo kommune er en pioner på kvalitetsmåling. I tillegg til nasjonale indikatorer finnes pleiefaglige kvalitetsindikatorer (objektive indikatorer), pårørende-undersøkelser og beboerundersøkelser (subjektive indikatorer). Alt dette er med å på si noe om kvaliteten på det enkelte sykehjem, både pleiefaglig og hvordan pasienter og pårørende opplever den.
Byrådens påstand om at det er lettere å drive kontroll og kvalitet ved selvdrift faller på sin egen urimelighet. Selve utviklingen av kvalitetsindikatorer skjøt fart da kommunen begynte samarbeidet med private om å levere tjenestene. Byrådet aksepterer også at ideelle aktører kan drifte lange kontrakter, og det er ingen vesensforskjell på hva slags kontroll og oppfølging som må gjøres for å sikre kvalitet i tjenesten, enten kommunen driver selv, eller ideelle eller private aktører drifter sykehjem for kommunen. Lovverk, forskrifter og krav er de samme, og kommunen må ha kontroll på kvaliteten på tjenestene uansett hvem som drifter.
Byrådets re-kommunaliseringsprosjekt er en dårlig idé, for nettopp kvalitet, innovasjon og det å kunne tilby tjenester til stadig flere eldre. Oslo er tjent med en pragmatisk velferdsmiks bestående av kommunale, ideelle og private aktører – fordi de har ulike styrker som aktører og samspillet disse imellom gir gevinster for kommunen.
