Ernæring og politikk

Nina Torp Høisæter er styreleder for helse og velferd i NHO Service og Handel. Innlegget fortsette som følger

Hva slags mat eldre mennesker tilbys i institusjoner har vært på politikernes agenda i lang tid, hvor målet har vært å sikre matlyst og et riktig og godt kosthold, og ikke minst forhindre underernæring. Kostholdsrådene er derfor mange, og de er viktige. Nå skal imidlertid eldres mattilbud også styres av «miljøfaglige anbefalinger» i landets hovedstad, når byrådet skal «halvere kjøttforbruket i Oslo kommunes kantiner og institusjoner innen utgangen av 2023.» Det er jeg kritisk til.

Nofima (matforskningsinstituttet) peker på at middagen er hovedmåltid for å dekke proteinbehovet vårt, og anbefaler mennesker med høyere proteinbehov å få i seg mer proteiner også gjennom frokost, lunsj og mellommåltider. Ved siden av fisk, egg og melkeprodukter er kjøtt en hovedkilde for at vi skal få i oss tilstrekkelig mengde proteiner. Når vi kjenner til at underernæring og mangel på matlyst dessverre ikke er uvanlig blant eldre mennesker som lever i institusjoner, er det overilt når byrådet i Oslo kort og godt slår fast at en skal halvere kjøttforbruket på fire år. Dette er et brudd med linjen som har vært rådende til nå, hvor en har vært opptatt av at institusjonsbeboerne skal kunne få beholde sine matvaner i så stor grad som mulig, for å sikre at matlysten ikke forsvinner.

Hvilke ernæringsfaglige og matsosiale vurderinger er byrådets målsetning basert på?

Om målet er å sikre at eldre mennesker som lever på institusjon skal få den maten de trenger og har lyst på, må Oslo kommune heller fortsette å gjøre det den faktisk er god på. Da NHO Service og Handel i august lanserte Kvalitet19, som er en kvalitetsog konstnadseffektivitetsanalyse av blant annet eldreomsorg i norske kommuner, kom Oslo godt ut da det ble sett på «oppfølging av ernæring» av beboere i sykehjem: 75,7 prosent av beboerne i Oslos sykehjem har kartlagt sitt ernæringsbehov, mot et landsgjennomsnitt på 43,3 prosent.

Målet for eldreomsorgen bør naturligvis være at alle får kartlagt sine ernæringsbehov, og at kostholdet som tilbys i så stor grad som mulig skal tilpasses hver enkelt beboers kartlagte behov. Målet om halvering av kjøttforbruket på fire år, er imidlertid å sette på prøve den positive utviklingen vi har sett i Oslo når det gjelder å sørge for at beboerne skal få det de trenger, spise maten sin - og like den. Det er radikalt, og burde vært unngått.

Det er ikke eldre mennesker i Oslo kommunes institusjoner som «koker kloden.» Derfor må det være ernæringsfaglige vurderinger som skal ligge til grunn for hvilken mat eldre mennesker i institusjoner tilbys - ikke miljøpolitiske målsetninger.