Et godt kunnskapsgrunnlag om velferdstjenester

Furulund er direktør for helse og velferd i NHO Service og Handel. Innlegget fortsetter som følger:

Velferdstjenesteutvalget har levert et historisk godt kunnskapsgrunnlag for den videre debatten.

Det har allerede blitt gjort mange forsøk på å så tvil ut av de nesten 600 grundig bearbeidede sidene som Velferdstjenesteutvalget leverte i forrige uke. Lege Mikal Jacob Hole hevder i et debattinnlegg i DN 7. desember at NHO står på «vaklende grunn», «snubler i sin egen argumentasjon» og er «på tynn is». Dette er utslitte språklige bilder, og ingen av dem treffer.

Norges største omsorgsutfordringer fortjener en bedre og mindre lettvint debatt. Det trengs virkelig innsikt og et bedre kunnskapsgrunnlag for å finne løsninger. Velferdstjenesteutvalgets utredning, leverer nettopp det.

Et faglig tungt flertall i utvalget, slår fast at i gjennomsnitt er det driftsmarginer på 5,3 prosent i velferdssektoren. Det er lavere avkastning enn i sammenlignbare næringer. Og konklusjonen til det fagtunge og overveldende flertallet i utvalget er klar: Det er ikke grunnlag for å dokumentere superprofitt som et generelt innslag i sektoren.

Vi utelukker på ingen måte at enkeltaktører kan ha hatt urimelig høy fortjeneste. Det gjør ikke utvalget heller. Men det er altså ikke funnet dokumentasjon på at dette er noe utstrakt fenomen som rokker ved hovedkonklusjonene.

Utvalget baserer seg ikke på inngrodde oppfatninger eller enkle regnestykker. De baserer seg på det mest omfattende datamaterialet man noensinne har hatt. Ti av 12 medlemmer i utvalget står også sammen om at driftsmargin er det relevante nøkkeltallet å se på, hvis man vil analysere om offentlige midler investert i velferd effektivt blir til velferd.

Mindretallet, anført av Gøril Bjerkan, regner med egenkapitalavkastning for å finne lønnsomhet (kronikk i DN 2. desember). Civitas Steinar Juel illustrerer på en utmerket måte i DN 8. desember hvor galt det går av sted om denne metoden legges til grunn. Da ville Bjerkans LO-kollega Roger Bjørnstad hatt vanvittige 133 prosent i super-super-superprofitt da han solgte selskapet sitt Samfunnsøkonomisk analyse til Fafo i 2017. Kapitalavsetning er lite relevant til å analysere lønnsomhet i velferdssektoren. Det er det flere grunner til, blant annet at disse tjenestenæringene har lav egenkapitalandel, mens kostnadene mest er på drift og personalkostnader.

Holes innlegg bekrefter til det fulle at velferdsdebatten plages av myter og stråmannsretorikk. Hole må faktisk helt til USA for å understøtte sin påstand om at «flere private tilbydere utvilsomt vil øke risikoen for ytterligere todeling av helsevesenet». Han bygger her en stråmann om at det er det amerikanske helsevesenet vi ser til. Dette er virkelig vaklende grunn.

Vi fremhever den norske kombinasjonen av offentlige, ideelle og private aktører.

Det er grunn til å frykte et todelt velferdstilbud i Norge, men ikke på grunn av at flere aktører bidrar og rigger Norge med mer mangfold, kapasitet, læring og innovasjon i møte med fremtidens helse og velferdstilbud og behov. Det motvirker et todelt velferdstilbud, hvor kun de som har god råd kan velge noe annet enn et offentlig alternativ.

Utvalget foreslår også flere forbedringstiltak for sikre effektivitet og samfunnsøkonomisk lønnsomhet når man bruker private aktører. Hver krone fra fellesskapet må gi mest mulig velferd, med høyeste mulig kvalitet og kapasitet. Det er alle enige om. Jo før debatten handler om hvordan vi sikrer det, jo før kommer vi faktisk videre og finner løsninger.