Tillitsreform, hva betyr det for pasientene?

Av Trude Wester, sykepleier, gründer og daglig leder av Helsepartner Nord.

Arbeiderpartiet har i sommer varslet en tillitsreform for kommunehelsetjenesten og eldreomsorgen i flere medier. Som sykepleier, gründer, og leder med erfaring fra både offentlig og privat virksomhet lurer jeg på hva partiet mener med dette i praksis?

I flere medier har partiet den siste tiden markert seg som innbitt motstander av private aktører i helse og omsorg. Blant annet kommer dette til uttrykk i Dagbladet tidligere i sommer her.

I følge partiet skal tillitsreform gjøre ansatte mer fornøyd, og man vil fjerne bestiller/utfører modellen i offentlig forvaltning. Er Arbeiderpartiet klar over hva det innebærer?  Hovedavtalen regulerer ansattes rett til medbestemmelse gjennom tillitsvalgtapparatet. Tillitsbasert ledelse er overhodet ikke noe nytt. Det er en velkjent retning innenfor ledelse, og som vi i privat sektor har praktisert i mange år. Uten det hadde mange av oss ikke hatt jobb. Så å komme med dette nå som en slags «Keiserens nye klær» er med respekt å melde utdatert. Det er ingen motsetning mellom god ledelse, tillitsbasert ledelse og eierskap, offentlig/privat. Dette er å slå inn åpne dører og konstruere motsetninger som ikke finnes.

Å skrote bestiller/utførermodellen er en dårlig løsning. Det innebærer at sykepleiere og hjelpepleiere ansatt ute på enhetene uten budsjettansvar og budsjettrammer skal tildele tjenester. Hvor er den økonomiske modellen som skal forsvare en slik tildeling som kommer til å bli like ulik som vi som mennesker er ulike? Hvordan skal kommunen sikre like og bærekraftige tjenester uten å vite hva tjenestene koster, og rammer for tildeling?

Tror Ap at rapportering blir borte i det offentlige om man sparker ut de private? Da vet de lite om hva slags rapportering både private i det offentliges tjeneste og de offentlig ansatte bruker dagene sine til. Blant annet så brukes PROFIL – et Vismabasert elektronisk pasientjournalsystem – i de fleste av Norges kommuner i dag. Det er et gammelt system som er svært tungvint å jobbe i. Videre rapporteres det til statlige myndigheter på ressurskrevende brukere fra kommuner, på KOSTRA tall til SSB, og på IPLOS på alle brukere flere ganger i året. Det rapporteres mellom forvaltningsnivåene i et system bygd opp av Samhandlingsreformen, som Ap tidligere har sluttet opp om. Og hva er alternativet til å rapportere? Behovet for rapportering har med forsvarlighet og rettssikkerhet til enkeltindividet å gjøre og har ingen ting med private tjenestetilbydere å gjøre.

Tromsø kommune har forsøkt oppskriften til Ap og Støre. Kommunen er snart på ROBEK-listen. Overskridelsene har aldri vært større innen helse og omsorg enn etter disse årene med en slags Tillitsreform. Det har kostet kommunen ganske mye penger bare i prosjektorganisering og det er ikke spart noe av betydning. Om tilliten blant og til de kommunalt ansatte er større nå enn i 2015, har jeg vanskelig for å se. Sykefraværet er skyhøyt, og kommunen ligger an til å måtte kvitte seg med 200 stillinger. De legger ned et helt sykehjem fordi de ikke har penger til å drifte. Hva betyr dette for tjenestene til pasienter/brukere og pårørende?

Brukerperspektivet er fraværende i Aps nye retorikk og politikk og løsningene fundert på manglende kunnskap om sektoren. Ap har gjort det til sin kampsak å snakke oss som driver innen privat helse ned. Ansatte som jobber innen helse i privat sektor får beskjed om at de burde finne på noe annet enn å jobbe hos private. At noe helsepersonell ønsker å jobbe i privat næringsliv må få være deres eget valg – å hevde at voksne oppegående mennesker velger en dårlig arbeidsgiver kontra det offentlige, er fullstendig skivebom.

Vi som private har  under pandemien stått på like mye med frykten for eget liv og frykten for å smitte sårbare brukere som offentlig ansatte. Vi er like dedikerte og bryr oss like mye om våre brukere.  Vi har tilbydd våre tjenester i stor grad til både spesialist og primærhelsetjenesten. Også i pandemien har private aktører kunnet bidra og mange har vært i beredskap.

Vi står overfor en demografisk utvikling der behov og oppgaver blir flere, og der helsepersonell blir mangelvare nr 1. Da er det både underlig og trist at Ap som det partiet som tradisjonelt har søkt pragmatiske løsninger for å løse store samfunnsoppgaver, nå er blitt mest opptatt av å gjøre privat sektor til et problem. Det blir som å skyte av seg det ene beinet før man skal løpe en 1000-meter. Vi er en del av løsningen og ønsker å bidra med vår kompetanse og våre ressurser til vår felles offentlige velferd.