Knus mytene før velferdsprofitørene slaktes

Denne kronikken er signert Grete Kvernland-Berg, leder PA Consulting Norge og Ørjan Aasen, rådgiver PA Consulting. Kronikken har tidligere stått i DN.

De såkalte velferdsprofitørene har møtt skarpe beskyldninger om å «flytte penger fra fellesskapet til private lommer». PA Consulting har sett nærmere på statistikk fra SSB, Stortingets egne utredninger og egne erfaringer fra bransjen. Våre funn tar livet av tre sentrale myter om de private velferdsaktørene.

Myte 1: De tjener for mye penger

Etter å ha gått lønnsomheten i velferdssektoren i sømmene har PA Consulting kommet til samme konklusjon som statens utredning NOU 2020:13 Private aktører i velferdsstaten. Ved å se på årsresultat for de største aktørene i bransjen kan vi se at det er en margin på to til tre prosent for disse selskapene, basert på innrapporterte regnskap. Sammenlignet med andre bransjer og næringer med tilsvarende kapitalbinding er dette ikke langt utenfor normen.

I tillegg er det vanskelig å skille nøyaktig hvilken andel av pengestrømmene for de ulike aktørene som kommer konkret fra offentlige midler eller privatpersoner. Dette gjør det vanskelig å argumentere for at dette er en bransje med høy grad av profitt på bekostning av det offentlige.

«Gjennomsnittlig driftsmargin for de ulike sektorene er sammenlignbar med eller noe lavere enn i næringslivet ellers.» Dette var konklusjonen i en grundig rapport fra et regjeringsoppnevnt utvalg om utviklingen hos velferdsaktører i perioden mellom 2018 og 2020. Funnet er som forventet. Det skal være en noe lavere margin i denne sektoren, da det er en lavere risiko og kapitalbinding enn andre bransjer.

Noen aktører leverer likevel høyere marginer enn hva som er norm i bransjen. Viktige årsaker til dette kan være at private aktører er mer selektive i valg av tjenester, eiendom og innkjøp, noe som bidrar til mer effektiv drift hvor det er enklere å hente ut marginer.

Myte 2: De ansatte har dårligere lønn og arbeidsvilkår

Private helseaktører blir ofte møtt med at de henter ut profitt på bekostning av de ansattes vilkår og dårligere kvalitet til brukere. I en bransje med 70–80 prosent personalkostnader av det totale kostnadsbildet er det naturlig å anta at det kuttes kraftig i de ansattes vilkår. Men det viser seg fra NHOs medlemsbedrifter at private sykehjem faktisk lønner høyere enn statlige frem til oppnådd ti års ansiennitet.

I tillegg har det ikke kommet noen tydelige bevis for at det er dårligere pensjonsvilkår i privat sektor. Profitt på bekostning av ansatte vil også potensielt kunne påvirke kvaliteten levert av private aktører, men samme undersøkelse utgitt av NHO Service viser at «privatdrevne sykehjem scorer 12 prosent bedre på pleiefaglig kvalitet enn de kommunale sykehjemmene».

Myte 3: De private gjør det samme som de offentlige

Private helseaktører blir beskyldt for å ikke tilføre noe nytt eller drive innovasjon. Vår analyse viser at det er nettopp det de gjør. Ettersom lønns- og arbeidsvilkår er relativt like blant private og offentlige aktører, tvinges de private til å tenke nytt. De private aktørene har altså i større grad incentiver til å drive innovasjon, utvikle ny kompetanse og se på alternative driftsformer.

De private aktørene finner lommer med forbedringspotensial i bransjen som de klarer å utnytte.

Dette kan offentlig sektor se og lære av, og sånn sett kunne utnytte privat sektor til egen vinning, uten å selv måtte ta hverken risikoen eller kostnaden ved å utvikle disse nye metodene eller kompetansen.

I sum viser den kunnskapen vi har tilgjengelig at private velferdsaktører ikke er så lønnsomme som mange aktivister på venstresiden forsøker å male et bilde av. Marginene er ikke er noe bedre enn i andre bransjer, kvaliteten på tjenestene er minst like bra og de ansatte har minst like gode betingelser. Ikke minst bidrar private aktører med nye løsninger og innovasjon.