Velfungerende velferdsmiks

Innlegget er som følger:
Linn Herning i For Velferdsstaten vil private velferdsaktører til livs når hun i Klassekampen oppfordrer alle til å bidra til å øke nivået av politisk risiko. Analysen er feil, og pasienter og brukere er tapere. Herning peker på uttalelser fra investeringsrådgivere og investorer internasjonalt som satser penger på helse for å underbygge sitt poeng.

Det er riktig at interessen for å investere i helsesektoren fra privat side er økende, men det skyldes ikke lukrative markeder, men at det både nasjonalt og internasjonalt er store og økende udekkede behov for helse og omsorgstjenester. Behov for tjenester og tilbud er selvsagt et grunnleggende premiss i all næringsvirksomhet. Internasjonale investeringsfond er imidlertid lite brukt i Norge innenfor helse og velferdssektoren, og ingen sentral problemstilling blant de aller fleste av våre medlemmer.

Både Herning og For Velferdsstaten kjenner godt til NOU-en «Private aktører i velferdsstaten» fra Velferdstjenesteutvalget. Den slår fast at Norge ikke har noen tradisjon for profittmaksimerende private aktører i våre velferdstjenester. Utvalget skriver videre at overskuddene hos private velferdsaktører er høyst moderate, og faktisk litt lavere enn det som er vanlig for tjenesteproduksjon i Norge. Bruk av svenske tall er dermed både misvisende og fullstendig irrelevant for den norske debatten.

Monopoler med bare én tilbyder har historisk sett aldri bidratt til mer kvalitet, kapasitet eller innovasjon, uavhengig av om de er private eller offentlige. En miks av private og offentlige tilbud er det som fungerer best, og skaper det beste tilbudet. Også denne konklusjonen støttes av Velferdstjenesteutvalget.

Historisk har mange nye tjenester blitt utviklet i privat og ideell sektor. I tillegg gir det valgfrihet, som gir brukere og pårørende verdighet og innflytelse over egen hverdag. Mangfoldet gir kommunene mulighet til å søke nye løsninger. Private aktører har også vist seg å omstille seg raskt og skalere drift og tilbud til skiftende behov. Det siste eksemplet på det er covid-19, hvor private har bidratt betydelig sammen med den offentlige helsetjenesten til nok kapasitet for blant annet testing, vaksinasjon og rehabilitering.

Private og ideelle aktører er en viktig del av det offentlige tjenestetilbudet, som tusenvis av nordmenn benytter seg av og setter pris på, hver eneste dag. Dersom alle private aktører forsvinner, vil tusenvis av mennesker miste tilbud som er viktig for dem. For enkelte er valgfriheten livsviktig. Som for Frida på 20 år, som hennes tante Gro Børresen skrev om i NRK Ytring i sommer: Hun hadde anoreksi, og fikk hjelpen hun trengte ved en privat behandlingsinstitusjon gjennom fritt behandlingsvalg. Uten denne hjelpen hadde hun sannsynligvis ikke overlevd. Fridas historie er ikke unik. Det finnes mange med lignende skjebner.

Offentlige, private og ideelle aktører utgjør sammen en velfungerende velferdsmiks. Å forsvare denne miksen, handler om å forsvare velferdssamfunnet, og alle som har behov for et annet tilbud enn det offentlige, men finansiert, kontrollert og styrt av det offentlige.